Veien frem til idag...

Jeg var tidlig veldig klar på at jeg skulle ha en lang utdannelse og en karriere. Og jeg jobbet iherdig fra barneskolen av. På gymnaset var jeg mye syk, samt ble utsatt for en ulykke i en gymtime som kunne gått veldig galt. Disse omstendighetene gjorde at jeg hadde mye fravær og noen karakterer ble bare sånn passe. Men jeg hadde allikevel gode nok karakterer til å komme inn på universitetet langt hjemmefra og studere det jeg ville studere.

Jeg kommer fra et hjem hvor hverken mor eller far har utdannelse. Begge vokste opp i familier med mange barn hvor det ikke var økonomi til å satse på utdannelse. Ei heller bodde på steder hvor det var et slikt tilbud. Der måtte man jobbe fra tidlig ungdom av. Min far har imidlertid jobbet seg opp og frem i godt voksen alder og tatt ulike kurs/ utdanning gjennom det store konsernet som han jobber i. Han kan vi vel derfor si er "skolert". Min mor derimot har hatt oppdragelse av min bror og meg som "hovedgesjeft" frem til vi begynte på skolen. Da begynte hun å jobbe litt. Men hun har igjen erfart at man ikke akkurat får "kremjobber" uten utdannelse. Men hun har heller aldri klagd!

I min oppvekst var det aldri noen som maste på at det var viktig å få den rette utdannelsen. Men det ble selvfølgelig påpekt at det var viktig med en utdannelse. Men da en utdannelse som en selv ville trives med! Jeg ble fulgt opp på skolen ved at mine foreldre viste interesse og var delaktige. Noe jeg vet betyr alt også i hjem hvor foreldre ikke besitter kunnskapen som skal til for å hjelpe barna med lekser. Dette opplevde jeg også selv noen ganger både på ungdomsskole og på videregående. Noe som dessverre også er et faktum i Norge idag, også helt ned på barneskolen, og som også er et godt brukt argument for å ikke ønske at barn skal ha så mange hjemmelekser. (Det er dessverre et stort skille her men dette skal jeg ikke gå nærmere inn på nå).

Tidlig på universitetet møtte jeg mannen i mitt liv og ble gravid. Ikke helt som planlagt for i min verden skulle man være gift og ferdig utdannet før man fikk barn. Og helst 30+ Karriere, karriere karriere. Denne graviditeten gjorde at min far ble veldig bekymret for at jeg skulle droppe min planlagte utdannelse og slik sett få "en dårligere start" på mitt voksne liv. Det er viktig å poengtere at jeg her bare var 21 år. For meg var det uaktuelt med en abort og dette motiverte meg bare dessto mer til å studere som planlagt. Men det å få barn tidlig, være fulltids student på et krevende langt studie, ha en mann som var skiftarbeidende, trang økonomi (en lønn og et studielån), kjøpe leilighet, bo langt hjemmefra slik at en ikke hadde noe hjelp i det daglige og i tillegge være kjæreste, mamma, venninne... Det var ingen dans på roser. Og igjen medførte det etterhvert et brudd mellom meg og faren til mitt barn. Et brudd som har preget hele mitt voksne liv i etterkant. Nederlag over å ikke få et forhold til å fungere hvor det er barn involvert tror jeg må være den største sorgen man kan oppleve etter det å miste noen i død/ ulykke. Plutselig sto jeg helt alene i min innspurt på utdannelsen. Og hverdagen ble plutselig veldig annerledes.

Dette var med på å forme tema for min hovedoppgave. Jeg ville skrive en oppgave om et tema som for meg nå kanskje var enda mer aktuelt. Nemlig hvordan kan man kombinere jobb- karriere- barn/ familieliv på en måte man kan leve med? For jeg ville jo fortsatt ha en karriere selv om jeg fikk barn. Men var den nå like viktig for meg? Dette er et spørsmål som jeg i etterkant av bruddet har bært med meg i alle år, og som jeg fortsatt bærer med meg, og som igjen har styrt min karriere og valg av jobber helt frem til idag. For jeg har måtte velge jobber etter det faktum at jeg er alene med mitt barn. (Og har vært det i 7 år med en far i en annen by siden jeg flyttet pga jobb). Og for meg har det vært det eneste riktige valget, da jeg har ønsket å prioritere tid med min sønn fremfor å ha en jobb som krever mer enn en 8 timers arbeidsdag i de årene han har vært liten. Jeg har ønsket å lage middag til han hver dag, sitte ved bordet sammen og snakke om dagen som har gått. Jeg har ønsket å følge han på alle fotballtreninger og fotballkamper og være den mammaen som står på sidelinjen og oser av stolthet. Jeg har ønsket å lage gode matpakker til han, ha et rent hjem som jeg vasker selv, invitere små og store venner på middag og sitte sammen og se på barnetv. All denne viktige tilstedeværelsen som jeg elsket at min mor gav min bror og meg. Kall det gjerne gammelt kvinnesyn og gamle verdier men for meg har det vært det eneste riktige. Og til gjengjeld har jeg fått en sønn som er et resultat av all denne tilstedeværelsen. Og de siste årene har min tid kommet siden min sønn nå begynner å bli "voksen". Men dette har også kostet meg. Alt det jeg har ønsket å være. En god mor, en god arbeidstaker, en flink husmor, en god venn... Dette vil jeg skrive mer om i et annet innlegg.

Oppsummert har min hovedoppgave med sitt tema vært brennhett hele veien. For om det skal være slik at man skal klare å fylle alle disse roller så er man avhengig av et arbeidsliv og en arbeidsgiver som tilrettelegger. Slik som det konsernet som jeg var så heldig å få innpass i når jeg skulle samle data til oppgaven min. Dette vil jeg skrive om i mitt neste innlegg.

Ønsker alle en fin dag!

Å ønske å starte en blogg som omhandler temaer som angår mange av oss som er yrkesaktive...

Jeg har lenge gått og tenkt på å starte en blogg som omhandler det jeg har brent for i mange år. Nemlig løsninger på de utfordringer som omhandler det å få til et harmonisk voksenliv som kombinerer de ulike roller en har, og som ikke skal gjøre en syk av all den dårlige samvittigheten som mange av oss går rundt med store deler av det voksne liv. Når jeg tenker etter har hele mitt voksne liv omhandlet samvittighet i mer el mindre grad. Da av den dårlige sorten. Det å være redd for å ikke strekke til- få tid til alt som en ønsker, samt det en tenker at andre forventer av en. Dette gjorde meg tilslutt syk, noe jeg skal komme tilbake til.

Jeg har studert lenge i kombinasjon med det å få barn tidlig. Jeg har også opplevd arbeidslivet på godt og vondt. Jeg har hatt usikre jobber dvs vikariater, opplevd å søkt på jobber med 100 andre søkere, vært arbeidsledig i 2 perioder samtidig som en skulle klart å takle høye utgifter som eneforsørger sammen med usikkerheten ifht når og om en får seg en ny jobb. Jeg har tenkt masse på hvorvidt jeg har valgt rett utdanning- at jeg heller skulle satset på noe som var tryggere mtp jobb som sykepleier, ingeniør eller lærer. Jeg har hatt en lederjobb som utartet seg til et mareritt fordi jeg kom og "tok" jobben til en som allerede vikarierte i den stillingen, og jeg har opplevd fordommer knyttet til kjønn, alder og utseende. Av menn. Alt i alt er det på bakgrunn av dette at jeg nå føler at jeg har historie og erfaring nok til å starte denne bloggen. En blogg som jeg håper kan være et sted for kunnskaps- og erfaringsdeling, en blogg for refleksjon og ettertanke. Delt av meg og dere. For jeg håper jo å få til en blogg som mange kjenner seg igjen i. En blogg som kan gi inspirasjon og glede. Og kanskje noen råd på veien. Vi er mange i samme båt og forandring begynner jo ofte der. Med gode råd fra mennesker som har opplevd noe av det samme som en selv og som ville løst/ har løst det på en annen måte. Det er jo nettopp det som er det fine med medmennesker. At vi kan lære så mye av hverandre!

Velkommen til min blogg!